29.01.2016

DA ISABELLA BLE FØDT

11:11

Jeg husker at jeg, flere ganger i løpet av svangerskapet, søkte opp og leste haugevis av fødselshistorier for å kanskje kunne forberede meg til mitt store øyeblikk. Nå som det hele er over er det helt rart at det er jeg som skal skrive en fødselshistorie... Det er rart at jeg har vært igjennom noe slikt? De ni månedene jeg forberedte meg var det helt surrealistisk at jeg skulle gjennom en fødsel, og nå som jeg har fullført alt er det like surrealistisk at jeg har gjennomført det, til og med at jeg har vært gravid er nå en fjern tanke! Dette med svangerskap er en helt rar greie som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Tiden man går gravid kjennes ut som en evighet, man klarer ikke se for seg tiden etterpå, og nå når jeg sitter med babyen vår i armene så er det som om jeg aldri har gjort noe annet.


SLIK KOM DU TIL VERDEN, LILLE VENN

Allerede på termindato begynte jeg å få kraftige kynnere som virkelig slet i mageskinnet og gjorde at jeg ble helt stiv da det foregikk. Disse kynnerne var smertefrie, men likevel var de såpass kraftige at jeg måtte ta en pause fra det jeg holdt på med da det satte i gang. Natt til 4. januar lå jeg våken til fem på morgenen med kynnere som varte i litt over ett minutt, og de kom med 8 minutters mellomrom. Jeg skrev ned alle kynnerne som kom fra klokken tre til fem, og så at jeg hadde ca. åtte til ni kynnere i timen. Jeg var sikker på at dette kom til å bli den store dagen, og la meg til å sove. Den natten sov jeg veldig dårlig med mange kynnere og nedpress, og da jeg våknet gikk slimproppen til min store glede! Nå var det i gang, tenkte jeg. Gleden var ikke langvarig, for hele dagen og dagen etter gikk forbi uten noen tegn til fødsel.. 

Onsdag 6. januar hadde jeg fått time hos jordmor tidlig på morgenen, og jeg hadde siden forrige time håpet på å føde i mellomtiden. Onsdagen kom fort, og ennå var det ingen tegn til fødsel annet enn smertefrie og ubetydelige kynnere som ga seg etter noen timer. Jeg visste jo at rier ikke skulle gå over, men ta seg opp! Selv om jeg bare var tre dager på overtid føltes det ut som en evighet over tida, og jeg begynte å frykte å måtte bli igangsatt. Onsdag morgen sto jeg opp tidlig og møtte opp hos jordmor for vanlig sjekk der alt så bra ut med både meg og lille, og hun ringte føden for få time til 41 ukers sjekk hos sykehuset. Jeg fikk time allerede dagen etterpå og gledet meg til å bli undersøkt der for å høre om jeg kanskje hadde blitt moden eller om det var i ferd med å skje noe etter alle dagene med så mye kynnere! Alt annet enn å bli igangsatt tenkte jeg... Da jeg kom hjem fra timen satte jeg meg i stua for å se litt på tv og spise litt frokost. Jeg begynte å kjenne noen veldig ubehagelige smerter nederst i magen som kom og gikk litt, og hadde sammenheng med kynnerne. Jeg har tidligere i svangerskapet opplevd at de båndene som holder oppe livmoren har strukket seg og gitt en skikkelig stikkende følelse i lysken, og tenkte det var dette som foregikk... Magen var også helt deformert da stramingene kom, så jeg tenkte at bebis lå litt dumt til og at det gjorde det vondt. Jeg sendte melding til søster og mamma om smertene, og tenkte at hvis dette er rier så vil jeg sove litt. Likevel tvilte jeg sterkt, for det var jo ikke SÅ vondt som jeg hadde sett for meg at rier skulle være(lite visste jeg om at dette bare var starten...) Klokken nærmet seg 12, og jeg gikk og la meg i senga med den sovende kjæresten min og irriterte meg over de sterke smertene som reiv i magen helt til jeg sovnet.

Halv fire på ettermiddagen våknet jeg av at smertene var enda sterkere, og nå begynte jeg å vurdere å ringe føden. Jeg oppdaterte mamma og søstern om at smertene ennå ikke hadde gitt seg, og midt inni en rie sendte jeg en snap til søstern med bilde av magen og teksten "nå må hun ut". Nå hadde smertene altså holdt på fra halv elleve til halv fire med jevne mellomrom, likevel var jeg mest opptatt av at vi skulle få levert vår nye sofa denne dagen, og det var på tide å stå opp for å få ut den gamle sofaen og rydde stua for å gjøre klart. Jeg tok likevel frem rietelleren på mobilen og registrerte hver gang smertene startet. Jeg prøvde å få i meg litt mat samtidig som vi ryddet og ommøblerte litt, men klarte til slutt ikke å spise fordi jeg hadde så vondt! Ryddingen gikk sakte for seg fordi jeg hele tiden måtte sette meg ned for å puste igjennom smertene som varte i ca 1,5 minutt og kom med ca. 7 minutters mellomrom. Nå var det virkelig på tide å ringe føden og fortelle om smertene, og med gråten i halsen forklarte jeg varighet og mellomrom mellom hver rie, og at vi hadde 40 minutter å kjøre. I og med rietelleren viste alt fra 5 til 10 minutters mellomrom mellom hver rie, fortalte jordmoren i andre enden at jeg skulle vente til de kom mer regelmessig, og i mellomtiden kunne jeg øve på pusteteknikker, og ringe tilbake når jeg hadde ca 5 minutter mellom hver rie. Jeg ble litt frustrert og litt lettet på samme tid, nå rakk jeg iallefall å få på plass sofaen, haha!

SAMSUNG CSC
PÅ SYKEHUSET: Dette ble tatt mens jeg gikk i sirkler da vi ventet på vaktskifte og undersøkelse på fødeavdelingen.

Mens jeg ble sittende på sidelinjen pustende og pesende med rier som tok seg opp, hadde kjæresten hadde fått montert og satt på plass den nye sofaen. Nå var klokken blitt nærmere kvart på syv, og første prøvesitting i sofaen endte med fosterstilling, sprelling og gråt av de intense smertene som stadig kom oftere og oftere. Nå viste rietelleren 4 og 5 minutter mellom hver rie, og varigheten var på litt over ett minutt hver gang. Likevel nølte jeg med å ringe fordi det ikke var regelmessig, og tok det ikke helt på alvor før søstern ringte og ba meg om å reise fort. Vi bestemte oss da for at vi måtte reise til sykehuset så fort som mulig, og kjære ba meg om å sette meg i dusjen med glovarmt vann på magen mens han skulle ringe føden, varme opp bilen, pakke ned morgenkåpe, gode sokker og håndkle bare i tilfelle dagen var kommet. Det varme vannet lindret kjempe godt, og jeg ble sittende i en halvtime og nyte noen gode smertefrie minutter. Når vi satte oss i bilen var klokken halv åtte, og jeg begynte å bli redd for at det hele var falsk alarm og at vi skulle bli sendt hjem igjen. Jeg begynte nemlig å mistenke at riene hadde gitt seg etter å ha dusjet, men da vi var halvveis kom riene tilbake for fult med konstant brennende følelse i ryggen i tillegg til magesmertene. Midt oppi alt dette begynte jeg å bli ganske sulten etter å bare ha fått i meg en halv skål med havregryn tidligere, så midt inni en rie ringte jeg og bestilte en burger som vi hentet på veien til sykehuset. 

Så fort vi ankom sykehuset fikk jeg spise litt av burgeren min før jeg ble koblet på en CTG-monitor som måler riene mine, og bebis sine hjerteslag og bevegelser. I den halvtimen jeg satt med monitoren nådde smertene et helt nytt nivå og ble enda verre og kraftigere enn noen gang før, og jeg skjønte fort at vi ikke kom til å bli sendt hjem igjen sånn som de andre gangene jeg hadde vært innom. På skjermen kunne jeg se på stramningstallene hver gang en rie nærmet seg, og jeg tviholdt meg fast i stolen for å ikke bryte sammen, men fokuserte på å puste dypt og slappe av selv om det er mye lettere sagt enn gjort... Nå nærmet klokken seg 22, og vi fikk beskjed om at det snart var vaktskifte så jeg kom ikke til å bli undersøkt videre før de nye var kommet på jobb. I mellomtiden prøvde jeg å jobbe med tyngdekraften mens jeg gikk rundt i ring i hele rommet mens riene tok seg skikkelig opp. Tiden gikk utrolig sakte på dette tidspunktet, og jeg hadde begynt å blø en god del. Tenk om vi hadde holdt oss hjemme i noen timer til?! Etter å ha sirklet rundt i rommet en god stund hadde klokken blitt godt over 22, og jeg begynte å bli utålmodig og få skikkelig vondt. Når det nesten hadde gått en time klarte jeg ikke lenger å håndtere smertene, og vi måtte vi ringe i snora for å få meg undersøkt. Ved første undersøkelse hadde jeg allerede 4 cm åpning, noe som regnes som aktiv fødsel, og herfra gikk det fort i svingene og rett inn på fødestua!

Det første som skjer på fødestua er at jeg blir introdusert for den populære lystgassen, men gruet meg litt til å prøve det ut etter å ha hørt at man kan bli skikkelig kvalm av det, men etter første sug ble jeg litt for glad i rusen som bedøvet hele meg. Kjære tok noen morsomme videoer av meg og vi øvde på å prøve å ta lystgassen til riktig tid til hver rie, for treffer man ikke riktig så har det nemlig ingen særlig smertelindrende effekt. Tiden gikk ganske fort her, og jeg tror kanskje jeg enten fikk litt for mye lystgass, eller sovnet litt mellom hver rie, for mye av dette er bare tåke for meg. Alt jeg husker er at stemmen min var fryktelig rar, og at jeg holdte på å knekke fingrene til kjære hver gang riene kom. Klokken nærmet seg midnatt og åpningen var nå på 5 cm! Jeg synes lystgassen mistet litt effekt så jeg fikk tilbud om å prøve ut badekar, noe jeg takket gledelig ja til! Det at lystgassen hadde mistet effekt skjønte jeg fort at ikke var tilfelle, for så fort jeg var overlatt til ren oksygen så ble smertene helt uutholdelige! Vannet ble stadig skrudd opp til varmere, og jeg slet med å slappe av tross det gode varme vannet og kjæresten sine rolige ord. Likevel husker jeg at det var et par ganger der jeg lå helt avslappet i karet med ørene godt under vannet, der jeg klarte å slappe heeelt av, hørte meg selv puste og sovnet litt? Jeg glemte hvertfall helt hva vi faktisk holdt på med, glemte at jeg faktisk skulle føde barn! Før jeg visste ordet av det kom det en ny rie og jeg fikk helt panikk, ropte ut at jeg ikke ville mer og at de måtte hjelpe meg og la meg få slippe smertene. Det var så fryktelig vondt på dette tidspuktet, og hele kroppen ble helt anspent og stiv av smertene. Jeg slet med å puste rolig og kontrollert, og ville bare ut av alt... Herfra tok det ikke lang tid før jeg ville opp igjen til lystgassen. 

Klokken halv ett var jeg oppe av karet og fikk på meg den kjente og kjære blå sykehusskjorten og en fancy svær bleie(...). Her var også mitt første møte med prekestolen som jeg hang over ganske lenge! Jeg klarte å rulle bort til min kjære lystgassmaske, og etter noen minutter inn i lystgassrusen syntes jeg faktisk at det var godt å stå og henge. Kort tid etterpå må jeg ha sovnet bort, for akkurat som i badekaret så glemte jeg helt hva vi holdte på med, glemte å puste inn i gassen og våknet brått av en forferdelig rie som virkelig var heftig. Jeg fikk beskjed av jordmor om å prøve å slappe skikkelig av mens jeg hang der over der, vugge på hoftene og la kroppen jobbe med sitt. Akkurat da gikk jeg helt inn i meg selv, pustet rolig og kjente godt at jeg åpnet meg masse innvendig. Det var overraskende godt å stå! Klokken tikket, og nå nærmet det seg 2 på natten. Nå ville jeg egentlig bare legge meg ned og sove. Jeg fikk naturligvis ikke sove, men la meg i senga igjen for å bli undersøkt. Minuttene over prekestolen må ha fungert like godt som jeg følte innvendig, for nå var vi på 8 cm! Kjære gikk ut for å oppdatere mamma om at vi snart var i mål, og mens han var ute gikk vannet.

SAMSUNG CSC
RETT FØR FØDSEL: bare en time før vi var helt i mål.

Etter at vannet var gått så følte jeg umiddelbart den pressetrangen jeg har hørt så mye om, og jeg kan absolutt bekrefte at det er fryktelig vanskelig å hindre kroppen i å gjøre akkurat det den vil! Kjære ble fort hentet inn igjen fra gangen, og herfra gikk det kjempefort(Helt nøyaktig tok det en halvtime herfra og til jeg lå med barnet vårt på brystet!). Det hele ble veldig kaotisk. Allerede her kom urkvinnen i meg frem, og jeg hadde ikke sjans til å styre hva jeg sa eller gjorde. Jeg ble koblet på CTG monitoren igjen som måler rier og bebisen sine hjerteslag så vi hadde oversikt over at alt sto bra til med lille. Jordmor undersøkte igjen, jeg hadde nå full åpning og hadde gått fra 8 til 10 på bare et kvarter! Det ble montert noen håndtak på sengen som skulle gjøre det lettere å presse, og kjære fikk beskjed om hvordan han skulle holde meg i nakken når neste rie kom, også fikk jeg endelig klarsignal om å presse.

Jeg har hele tiden trodd at når man får presse så ville det kjennes utrolig befriende ut, men det skjønte jeg fort at ikke stemte. Smerten i magen og ryggen har ikke lenger særlig betydning, for her kjennes det virkelig nedentil! Her presset jeg vilt og hemningsløst helt uavhengig av om jeg hadde en rie eller ikke, for dette var sååå vondt og jeg ville bare ha det overstått med en gang haha... Jordmor prøvde pent å roe meg ned og hjelpe meg ved å fortelle når jeg hadde rie og ikke, for her gikk smertene i ett og det var umulig å kjenne en rie mellom den rivende smerten nedetil! Det tok ikke lange tiden før jordmor kunne fortelle meg at hun så mørkt hår og jeg ble skikkelig utålmodig. Jeg trodde aldri det skulle gå så fort, men samtidig ville jeg at det skulle gå fortere. Jeg skrek og presset og ba dem om å la meg slippe å måtte presse mer, for jeg var helt sikker på at hele stasen skulle eksplodere! "Neste ri, da er hun ute!" var alt jeg fikk til svar. Etter to nye rier og ingen baby sluttet jeg å tro på det og tryglet dem om å la meg slippe, men i mellomtiden rakk jeg å se for meg både tang og sugekopp om jeg ikke samarbeidet bedre, og bestemte meg for å gi alt på neste rie, uansett hvor vondt det var - Og alt ga jeg, for plutselig hører jeg at det er snakk om en arm, og like etterpå ser jeg ned på ansiktet til babyen vår! Jeg trodde kroppen hennes enkelt og greit bare skulle falle ut etter at hodet var ute, men i mitt tilfelle måtte jeg visst gi i litt pga. armen som hun hadde oppi ansiktet på vei ut. Et siste press, og hele jenta vår var ute.

Etter fire effektive timer på fødestua, 30 minutter etter vannavgang og 20 minutter med pressrier fikk vi endelig møte vår lille prinsesse. Hun var så varm, lysegrå og liten, og jeg bare strakk hendene etter henne så fort jeg så henne, fikk henne lagt på brystet mitt og herfra er det bare uendelig glede, tårer og ikke minst sjokk! Alt av smerte og ubehag ble glemt, og det eneste jeg klarte å si var "vi klarte det, vi klarte det!" mens jeg beundret mine to elsklinger! På dette tidspunktet hentet jordmoren min mamma, så hun også fikk være med på bebis sine første minutter. Selv om det verste var over nå, og jeg hadde fått premien for strevet så var hele kroppen i sjokk, og jeg frøs og skalv som bare det og brukte litt tid på å slappe av ordentlig og få igjen varmen.. Mens morkaken løsnet og ting begynte å roe seg lå den nye jenta vår på brystet mitt kjempe lenge, helt rolig og vakker uten å lage noe særlig lyd, men likevel så våken og søt. Det var tydelig at vi hadde fått en helt frisk baby, og hun fikk ligge helt i fred hos meg. I en god stund lå hun bare så rolig og så seg rundt og studerte pappaen sin som satt og beundret henne like mye, og etterhvert fikk den nybakte pappaen klippe navelstrengen♥ Jeg fikk ha henne mens jeg ble sydd også før hun til slutt ble vasket, målt og veid til 47 cm og 3010 gram, også ble vi trillet inn på vårt eget rom som vi fikk utdelt når vi ankom. Herfra er alt veldig tåkete for meg etter lysgassen, og ikke minst var jeg meget trøtt og sliten etter et hardt døgn med lite søvn og mye vondt! Jeg husker at vi ble servert champagnebrus på senga, også prøvde vi å sove litt med den gode lille jenta vår sammen med oss, og dette ble vår første natt som tre♥ Jeg våknet flere ganger i løpet av natten og prøvde å ta inn hva som hadde skjedd, og lå bare og beundret det lille mennesket som lå ved oss. For bare noen timer siden var hun den som sparket og hikket i magen, og nå lå hun der så levende rett foran meg. Følelsen av å ligge å se på sitt eget lille barn for første gang er helt ubeskrivelig!

SAMSUNG CSCFØRSTE MØTE: Her var lille Isabella bare noen minutter gammel<3

Nå i ettertid når alt har sunket godt inn, og jeg har hatt tid til å tenke over hva jeg har gått igjennom vil jeg si at jeg er utrolig fornøyd med det jordmødrene kalte "en drømmefødsel". Jeg har, som de aller fleste, alltid håpet på å føde naturlig uten komplikasjoner og dramatikk, og det var det jeg var så heldig å oppleve! Både mamma og bestemoren min har hatt kjappe og fine fødsler, og derfor har jeg alltid forventet det, noe som kunne ha blitt ganske ille om det skulle ta flere døgn og vært fryktelig komplisert og traumatisk! Jeg har selvsagt også fryktet det verste også med tang, sugekopp, klipping og "i verste fall" hastesnitt, men var forberedt på det, men heldigvis slapp jeg det! For uten om å føde vanlig hadde jeg også forhåpninger om å nå målet uten epidural og andre sterke smertelindringsmetoder, men holde meg til lystgass og badekar. Selv om jeg ropte og ba om hjelp og smertelindring opp til flere ganger ble jeg skikkelig stolt og glad i ettertid for at jeg ikke fikk det! Jeg måtte virkelig kjenne på hvordan det er å føde, og er glad for det nå! Og etter å ha kjent på den følelsen, vet jeg at det blir lenge til neste gang haha. Nå vil jeg bare takke kroppen min for hjelpen, det er utrolig hva kvinnekroppen er i stand til, og jeg er stolt!

#fødselsopplevelse #fødselshistorie #fødsel #nyfødt

2 kommentarer

Hege Kristine Andersen 29.01.2016 12:30
Så utrolig rørende å lese! Merket det presset litt på tårekanalene nå. Kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du beskriver smertene. Tusen takk for at du var såpass ærlig om hvordan smertene faktisk var, for nå er det 8 måneder siden jeg fødet, og har glemt alt av smerter, og begynt å glede meg til neste.. Ikke søren om jeg skal ha noe neste på mange år, for nå kom jeg som sagt på hvor jævlig det faktisk var 😅 Hadde selv en drømmefødsel som varte i 4 timer med 15 min pressrier, og 2 smertefrie timer før det :)

Utrolig nydelig jente dere har fått. All grunn til å være stolt, Lilly ❤️
Marianne M 29.01.2016 21:28
Åh, for en flott fødselshistorie! Virker absolutt ut som du hadde en drømmefødsel, selvom det så klart gjør utrolig vondt uansett hvor heldig man er! Her ble jeg både klippet, jeg revnet OG hun ble tatt med tang. En forferdelig opplevelse. Jeg hadde ingen tanker i forkant om hvordan ting skulle ende, men jeg må innrømme at det er litt "morsomt" at min første fødsel endte med tang, for det skjedde med mamma da min storebror ble født også :P

Skriv en ny kommentar

Lilly Christina

    Kontakt

    lillychristina-@hotmail.com

Siste innlegg

INSTAGRAM

 

SUBSCRIBE

 
 
hits